An (gud)
| An / Anu | |||
|---|---|---|---|
 An i sumerisk kileskrift fra tredje dynasti i Ur (determinativ tegn for guddom) | |||
| Trossystem | Mesopotamisk og sumerisk mytologi | ||
| Religionssenter | Mesopotamia, Sumer | ||
| Foreldre | Apsu og Nammu (sumerisk) Anshar og Kishar (østsemittisk) | ||
| Make | Uraš (tidlig sumerisk), Ki (senere sumerisk), | ||
| Barn | Enlil, Enki, Nikikurga, Nidaba, Baba, og i noen versjoner: Inanna | ||
| Aspekt | Gudenes og universets gudekonge | ||
| Symboler | Himmelen, stjernetegn | ||
| I andre mytologier | Uranos og Zevs (gresk mytologi) | ||
An eller Anu (sumerisk An,[1] akkadisk Anu og Anum[2]) var den guddommelige personifiseringen av himmelen, den øverste guddom, gudenes far og stamfar til alle guddommer i oldtidens mesopotamisk og sumerisk mytologi, han var en tilbaketrukket guddom, uten noen aktiv kult, bortsett fra å være skytsgud av byene Uruk og Der.
An er antatt å være den fremste kilde til all guddommelig autoritet for andre guder og for dødelige herskere, og han er beskrevet i en tekst som den «som behersker hele universet».[3] Han er identifisert med den nordlige ekliptisk pol senteret i stjernebildet Dragen[4] og sammen med sine sønner Enlil og Enki (Ellil[5] og Ea[6] på akkadisk) utgjør de den høyeste guddommelige triade som personifiserer tre bånd av stjernebilder på himmelhvelvingen. På tiden av de eldste skriftlige nedtegnelser var An sjelden aktivt dyrket., og ærefrykten var isteden rettet til hans sønn Enlil, men gjennom hele mesopotamisk historie var det sagt at den høyeste guden i gudeverden hadde anûtu, «himmelsk makt».[7][8] Ans fremste rolle i mytene er å være stamfar til Anunnaki,[9] de betydelige gudene i sumerisk religion. Ans fremste kultsenter var tempelet Eanna («himlenes hus») i byen Uruk, men ved den akkadiske perioden (ca. 2334 – 2154 f.Kr.), hadde hans autoritet i Uruk i stor grad blitt overtatt av gudinnen Inanna, himmelens dronning.[10]
Ans ledsaker i de eldste sumeriske tekstene er jordgudinnen Uraš, men er senere gudinnen Ki og i akkadiske tekster gudinnen Antu, et navn som er hunkjønnsformen av Anu.
Referanser
Se også
Litteratur
- Black, Jeremy; Green, Anthony (1992): Gods, Demons and Symbols of Ancient Mesopotamia: An Illustrated Dictionary, The British Museum Press, ISBN 0-7141-1705-6
- Clay, Albert Tobias ([1923] 2006): The Origin of Biblical Traditions: Hebrew Legends in Babylonia and Israel, Eugene, Oregon: Wipf & Stock Publishers, ISBN 978-1-59752-718-7
- Harris, Rivkah (Februar 1991): «Inanna-Ishtar as Paradox and a Coincidence of Opposites», History of Religions, 30 (3), s. 261–278, doi:10.1086/463228, JSTOR 1062957
- Horry, Ruth (2016): «Enki/Ea (god)», Ancient Mesopotamian Gods and Goddesses, Open Richly Annotated Cuneiform Corpus, UK Higher Education Academy
- Kramer, Samuel Noah (1963): The Sumerians: Their History, Culture, and Character, Chicago, Illinois: University of Chicago Press, ISBN 0-226-45238-7
- Parpola, Simo (1993): "The Assyrian Tree of Life: Tracing the Origins of Jewish Monotheism and Greek Philosophy" (PDF), Journal of Near Eastern Studies, 52 (3), s. 161–208, JSTOR 545436
- Schneider, Tammi J. (2011): An Introduction to Ancient Mesopotamian Religion, Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdman's Publishing Company, ISBN 978-0-8028-2959-7
- Stephens, Kathryn (2013): «An/Anu (god): Mesopotamian sky-god, one of the supreme deities; known as An in Sumerian and Anu in Akkadian», Ancient Mesopotamian Gods and Goddesses, Open Richly Annotated Cuneiform Corpus, UK Higher Education Academy
- Stone, Adam (2016): «Enlil/Ellil (god)», Ancient Mesopotamian Gods and Goddesses, Open Richly Annotated Cuneiform Corpus, UK Higher Education Academy
- Vv.Aa. (1951): University of California Publications in Semitic Philology, 11–12, University of California Press, OCLC 977787419
