Felix zu Schwarzenberg

Felix zu Schwarzenberg
Født		3. okt. 1800 Český Krumlov[1][2]
Død		5. apr. 1852[3][4][2] (51 år) Wien[5][4]
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, militært personell, offiser, soldat, minister
Embete		Østerrikes ministerpresident
Far		Joseph Schwarzenberg
Mor		Pauline von Arenberg
Søsken		6 oppføringer Marie Eleonora av Windisch-Graetz Johann Adolf von Schwarzenberg Friedrich Johannes Jacob Cölestin von Schwarzenberg Mathilde von Schwarzenberg Marie Paulina Schwarzenberg Karoline von Bretzenheim
Nasjonalitet		Keiserdømmet Østerrike
Gravlagt		Schwarzenberg Vault in Domanín
Utmerkelser		7 oppføringer Den sorte ørns orden 3. klasse av Sankt Vladimirs orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Æresborger av Praha Ridder av den militære Maria Teresia-ordenen[4] Æresborger av Budapest (–2011)[6][7]
Signatur
Felix zu Schwarzenberg på Commons

Felix zu Schwarzenberg (1800–1852) var en østerriksk politiker, offiser og diplomat.

Liv og virke

Bakgrunn

Felix zu Schwarzenberg ble født den 2. oktober 1800 i Krummau i Böhmen. Han var andre sønn av fyrst Joseph von Schwarzenberg (død 1833) og bror av kardinalen Friedrich Johannes Jacob Cölestin von Schwarzenberg.^[8]

Karriere

I 1818 ble han kadett ved et østerriksk rytterregiment, som han forlot med graden rittmester i 1824. Deretter trådte han inn i den diplomatiske tjeneste, hvor han fra 1826 var tilknyttet den østerrikske ambassade i London. Ett år senere ble han forflyttet til Brasil, og deretter Paris, Berlin, og endelig hoffene i Torino og Parma. I 1846 var han gesandt i Napoli.

I mars 1848 ble han utnevnt til generalmajor og fikk kommandoen over en brigade i Nord-Italia; etterhvert fikk han rang som feltmarskalkløytnant. Samme år ble oktoberoppstanden i Wien slått ned.

Statsminister

Schwarzenberg ble 22. november 1848 statsminister og utenriksminister og oppløste i mars 1849 riksdagen i Kremsier. Hans visjon var en militær-eneveldig regjert østerriksk enhetsstat. Med russisk hjelp slo han ned det ungarske opprøret, og var rådgiver for Franz Josef I ved innføringen av nyabsoluttismen.

Schwarzenberg var, har hans nærmeste betrodde sagt, «en kald, jernhard, ubøyelig sjel, en mann av stål».^[9] Den østerrikske historikeren Heinrich Friedjung skrev at «den dypeste brist i hans natur bestod i at han misaktet de levende folkekreftene og misforstod alt hva som vellet frem fra dypet».^[9] Han skydde ingen midler da det gjaldt å gjenetablere den vaklende statsmaktens autoritet. Opprør i Ungarn og andre riksdeler ble hensynsløst undertrykket.^[9]

På samme tid ble det gjennomført en hel rekke reformer, blant annet innen statsforvaltning, rettsvesen, finansvesen og jordlover. Østerrike gjenvant innen relativt kort tid sin styrke som den ledende makt i Mellom-Europa. Preussen ble tvunget til å oppgi sin «unionspolitikk» i 1850. Schwarzenberg anså seg i 1851 sterk nok til å suspendere den grunnloven som var blitt utferdiget i 1849, men aldri hadde trådt i kraft, og innledet dermed en lang tid av reaksjon.^[9]

Fyrst Schwarzenberg døde av et slaganfall den 5. april 1852 i Wien, i en alder av 51 år.

Referanser