SS-Verfügungstruppe

SS-Verfügungstruppe (Kampstøttestyrke) (forkortet: SS-VT) var kampdivisjoner i Schutzstaffel, og hadde fått en opplæring i henhold til de krav som gjaldt i den regulære tyske hæren Wehrmacht. Disse enhetene var forløperen til det senere Waffen-SS.^[1]

Historie

24. september 1934 ble det opprettet en militær gruppe innen Schutzstaffel, basert på en rekke nazistiske og ytterliggående paramilitære grupper, kjent som SS-Sonderkommandos og vaktstyrken ved hovedkontoret (SS-Stabswache). Den nye gruppen fikk opplæring og trening som tilfredsstilte de krav som ble stilt til infanteriet i Wehrmacht, og søkte slik å imøtekomme den skepsis mot dem som hadde vært i fagmilitære kretser. Enheten ble ikke inkorporert verken i det væpnede politiet eller satt under ordinær militær kommando, men sto til direkte disposisjon for der Führer i både krig og fred. Eksistensen av SS-Verfügungstruppe (kjent som SS-VT) ble offisielt kunngjort 16. mars 1935 og de øvet sammen med Hitlers personlige vaktstyrke Leibstandarte-SS Adolf Hitler.

Deler av SS-VT tjenestegjorde sammen med Wehrmacht under okkupasjonen av Østerrike, Sudetenland og Tsjekkoslovakia, deltok i felttoget i Polen i 1939 og felttoget i vest i 1940. Med utgangspunkt i SS-VT og de gruppene som inngikk i denne styrken, ble de ulike Waffen-SS enhetene opprettet gjennom hele andre verdenskrig, benevnelsen Waffen-SS ble ikke benyttet før Hitler gjorde dette i en tale i juli 1940.

Fram til krigen startet var SS delt inn i to hoveddeler: Allgemeine-SS (Det alminnelige SS) og Waffen-SS (Det væpnede SS).

Waffen-SS var delt inn i tre undergrupper

• Hitlers personlige vaktstyrke (tysk: Leibstandarte SS Adolf Hitler).
• Dødninghodeavdelingen(tysk: Totenkopfverbände) som administrerte konsentrasjonsleirene.
• Kampstøttestyrken, (tysk: Verfügungstruppe), som de senere Waffen-SS-divisjonene utviklet seg fra.

I 1941 kunngjorde SS-sjefen Heinrich Himmler at ytterligere Waffen-SS Verfügungstruppe enheter ville bli etablert med styrker bestående av andre nasjonaliteter enn tyske statsborgere. Med dette ønsket en å få et større tilfang av soldater fra de okkuperte landene. I første omgang ble det stilt krav til «arisk» bakgrunn, og hovedfokus ble rettet mot folk fra Skandinavia, Nederland og Flandern, men dette kravet gikk en snart bort fra.

Referanser