Sonatesatsform

Sonatesatsformen er en betegnelse på en fiksert musikalsk formel som ble utviklet under wienerklassisismen i andre halvdel av 1700-tallet og var spesielt enerådende hos Joseph Haydn.^[1] Formen viste seg å være svært anvendelig som utgangspunkt for komposisjon, og kunne brukes både i store og i mindre sammenhenger, fra solo- og kammersonaten til symfonien og konserten. Prinsippet finnes også i moderne populærmusikk.

Oppbygning

Eksposisjon

Sonatesatsformens grunnskjema er A(A)BA. A-delen repeteres vanligvis to ganger og kalles eksposisjon.

Innenfor eksposisjonen presenteres to temaer:

1. Hovedtemaet, i stykkets hovedtoneart
2. Sidetemaet, i stykkets dominanttoneart (eller parallelltonearten dersom hovedtonearten er moll).

Mot slutten av eksposisjonen kan komponisten legge til et epilogtema i dominant. Eksposisjonen avsluttes dermed i dominanttonearten, og gjentas.

Gjennomføringsdel

I gjennomføringsdelen, eller B-delen, leker komponisten med toneartene, går gjennom en rekke modulasjoner før gjennomføringen avsluttes, og stykket føres over i reprisen.

Denne delen svarer ofte til det som man ofte kaller «stikket» innen jazzmusikk, eller «bridge» (bru) i populærmusikken. «Bridgen» og «stikket» har som oppgave å skape en kontrast i låta. Det er ofte det 3. verset innen popmusikk som er bridgen i låta.

Rekapitulasjon/reprise

Reprisen utvikler seg etter samme prinsipp som eksposisjonen, med unntak av at alle temaer her presenteres i tonika eller grunntonearten. Deretter avsluttes satsen.

Hvis satsens hovedtoneart er moll, blir sidetemaet ofte plassert i parallelltonearten, og i reprisen gjerne i varianttonearten.

Historie

Formprinsippet utviklet seg gradvis opp gjennom barokken, og tok utgangspunkt i dansesatsens A-B-A-mønster^{[trenger referanse]}. B-delen skilte seg vanligvis ut ved å befinne seg i et noe annet landskap enn A-delen. Formen ble perfeksjonert av Haydn, og skulle komme til å bli malen for formdiskusjon innenfor kunstmusikken de følgende 200 årene. Beethovens symfonier tar et gradvis oppgjør med denne strenge formgivningen.

Referanser

Kilder

• Martinsen, Ståle Reinåmo, Knut Steffenak (1996): Crescendo: fra renessanse til rock , Gyldendal forlag, ISBN 82-05-22892-2
• trell.org