Paul Maguire

Paul Maguire
Nr. 84, 55
Posisjon: Punter (amerikansk fotball)
Informasjon
Født: 22. august 1938 (85 år)
Fødested: Youngstown
Høyde: 1,83 meter Vekt: 103 kg
Karriereinformasjon
College: The Citadel
AFLs draft: 1960 / Runde: 1 / Første picks
Laghistorie
  • Los Angeles/San Diego Chargers (19601963)
  • Buffalo Bills (1964–1970)
Karrierehøydepunkter og Priser
  • 3× AFL-mester (1963, 1964, 1965)
  • 2× AFL All-Star (1963, 1965)
  • 3× Sesongleder punting yards AFL (1962, 1968, 1969)
  • All-American tredjelag (1959)
  • Copper Bowl All-Star Game 1960
Karrierestatistikk
Interceptions     9
Punts     795
Punt yards     33 137
Yards per punt     41,7
Lengste punt     82
Spillerstatistikk på PFR

Paul Leo Maguire (født 22. august 1938 i Youngstown i Ohio) er en tidligere amerikansk fotballspiller og -kommentator.[1] Han var en punter og linebacker i American Football League (AFL) og National Football League (NFL).

Tidlig liv og college

Maguire gikk på Ursuline High School i Youngstown i Ohio hvor han var en All State wide receiver og punter; han spilte også basketball og drev med friidrett. Han spilte tight end da han gikk på The Citadel hvor han som senior i 1959 hadde flest mottatte touchdownpasninger i USA og ble utnevnt til AP All-American tredjelag; han ble deretter rekruttert av assistenttrener Al Davis, soms enere blei eieren av Oakland Raiders.[2]

Spillerkarriere

I 1960 signerte Maguire med Los Angeles Chargers i American Football League, hvor han spilte både som punter og linebacker. Han ble med laget da det flyttet til San Diego i 1961 og spilte for Chargers frem til 1964 da han gikk over til Buffalo Bills. Maguire hadde en evne for å punte til coffin corneret. Han spilte for Bills gjennom tre divisjonstitler i Eastern Division og da laget vant AFL-tittelen i 1964 og 1965. I AFL Championship Game i 1964 hadde han et 78-yard punt som gikk over sidelinjen på San Diegos 2-yard linje med to minutter igjen av kampen, som skulle ende opp med å sikre seieren for Buffalo. I tittelkampen i 1965 var han involvert i et av de mest spektakulære playene i Bills’ historie, igjen mot Chargers. Butch Byrd tok imot et punt fra John Hadl og løp 74 yards for en touchdown. De siste to blokkeringene på playet kom fra Maguire.

Maguire spilte i seks av de ti tittelkampene i AFL, tre med Chargers og tre med Bills, og vant tre AFL-ringer og holdt AFL-rekorden i punts og punt yards. Han var en av kun 20 spillere som spilte i alle AFLs ti sesonger. Etter han la opp ble han innlemmet i Youngstown Hall of Fame, Ohio Sports Hall of Fame og Greater Buffalo Sports Hall of Fame.[3]

Mediekarriere

På 1970-tallet begynte Maguire å jobbe som ekspertkommentator for kamper i National Football League, først for NBC og deretter for ESPN. Han deltok også under ESPNs dekning av college-kamper, Canadian Football League og United States Football League. Maguire var tilbake med NBC i 1986 som en ekspert under sendinger før kamper, og ble ekspertkommentator igjen i 1988. Han jobbet for det meste sammen med Marv Albert i de første syv sesongene med NBC. I 1995 ble Maguire og daværende reporter for ESPN Phil Simms slått sammen med Dick Enberg og ble hovedkommentatorer for NBC, og forble et team ut 1997-sesongen da NBC mistet rettighetene til NFL.

Maguire var tilbake med ESPN før 1998-sesongen og ble andre ekspertkommentator for Sunday Night Football. Mens han var der var han også ekspertkommentator for ABCs wildcardkamper på lørdager, ettersom Sunday Night Football-gruppen vanligvis dekket den tidligste kampen. Med ESPN dekket Maguire sluttspillkamper for ABC hvert år utenom i 2002, da nettverket heller brukte Brent Musburger og Gary Danielson, som var deres ledende kommentatorduo for college football.

I 1991 deltok Maguire på WrestleMania VII.

Maguire, som bodde i Buffalo etter spillerkarrieren, var vert for et lokalt innringerprogram som het «Budweiser Sportsline». Programmet ble senere sendt på Empire Sports Network.

Maguire dekket sin siste seriekamp i NFL den 1. januar 2006 da St. Louis Rams møtte Dallas Cowboys på ESPNS siste lørdagskamp. Hans siste NFL-kamp var mellom Washington Redskins og Tampa Bay Buccaneers i NFL-sluttspillet i 2005–06 den 7. januar 2006. ESPN beholdt Maguire som kommentator for ABCs dekning av college football med Brad Nessler, tidligere quarterback for Miami Dolphins Bob Griese og sidelinjereporteren Bonnie Bernstein.

I mars 2007 tok Maguire en stilling med ESPN hvor han jobbet som ekspert på NFL Live.

Maguires kommentatorduo ble splittet opp før college-sesongen i 2009, og han dekket derfor ingen kamper. I 2009 og 2010 dekket han kamper for United Football League på HDNet.[4]

Referanser

  1. ^ «Paul L. Maguire». The Citadel Alumni Association (engelsk). Besøkt 19. januar 2024. 
  2. ^ Carucci, Vic (7. juli 2018). «Nearing 80, Paul Maguire talks Bills, broadcasting and the time he hung up on Lou Saban» (engelsk). Besøkt 19. januar 2024. 
  3. ^ «Paul Maguire». Greater Buffalo Sports Hall of Fame (engelsk). Besøkt 19. januar 2024. 
  4. ^ «HDNet Announces Broadcast Team for UFL Game Coverage» (engelsk). Arkivert fra originalen 12. juni 2010. Besøkt 19. januar 2024. 
  • v
  • d
  • r
San Diego Chargers AFL-mestere 1963
  • 18 Tobin Rote
  • 19 Lance Alworth
  • 20 Gerry McDougall
  • 21 John Hadl
  • 22 Keith Lincoln
  • 23 Paul Lowe
  • 24 Keith Kinderman
  • 25 Dick Westmoreland
  • 27 Charlie McNeil
  • 29 Jerry Robinson
  • 36 Dick Harris
  • 38 Jacque MacKinnon
  • 39 George Blair
  • 40 Bobby Jackson
  • 43 Gary Glick
  • 47 Bud Whitehead
  • 50 Chuck Allen
  • 52 Don Rogers
  • 55 Frank Buncom
  • 56 Emil Karas
  • 57 Bobby Lane
  • 60 Sam DeLuca
  • 61 Ernie Park
  • 64 Pat Shea
  • 65 Sam Gruneisen
  • 74 Ron Mix
  • 75 Ernie Wright
  • 76 Henry Schmidt
  • 77 Ernie Ladd
  • 78 Walt Sweeney
  • 79 George Gross
  • 82 Bob Mitinger
  • 83 Dave Kocourek
  • 84 Paul Maguire
  • 85 Bob Petrich
  • 86 Earl Faison
  • 88 Don Norton
  • 89 Reggie Carolan
Trenere
Walt Hackett
Joe Madro
Chuck Noll
Bones Taylor
  • v
  • d
  • r
Buffalo Bills AFL-mestere 1964
  • 3 Pete Gogolak
  • 12 Daryle Lamonica
  • 15 Jack Kemp
  • 20 Bobby Smith
  • 22 Charley Warner
  • 23 Gene Sykes
  • 24 Booker Edgerson
  • 25 Ollie Dobbins
  • 26 George Saimes
  • 30 Wray Carlton
  • 34 Cookie Gilchrist
  • 40 Ed Rutkowski
  • 42 Butch Byrd
  • 43 Joe Auer
  • 44 Elbert Dubenion
  • 45 Hagood Clarke
  • 46 Ray Abruzzese
  • 47 Willie Ross
  • 50 Al Bemiller
  • 51 John Tracey
  • 53 Walt Cudzik
  • 55 Paul Maguire
  • 58 Mike Stratton
  • 60 Dave Behrman
  • 64 Harry Jacobs
  • 66 Billy Shaw
  • 67 Joe O'Donnell
  • 70 Tom Sestak
  • 72 Ron McDole
  • 73 George Flint
  • 74 Tom Keating
  • 75 Dudley Meredith
  • 77 Stew Barber
  • 78 Jim Dunaway
  • 79 Dick Hudson
  • 81 Bill Groman
  • 83 Hatch Rosdahl
  • 84 Ernie Warlick
  • 85 Glenn Bass
  • 88 Tom Day
  • v
  • d
  • r
Buffalo Bills AFL-mestere 1965
  • 3 Pete Gogolak
  • 12 Daryle Lamonica
  • 15 Jack Kemp
  • 20 Bobby Smith
  • 22 Charley Warner
  • 23 Gene Sykes
  • 24 Booker Edgerson
  • 26 George Saimes
  • 27 Tom Janik
  • 30 Wray Carlton
  • 32 Donnie Stone
  • 33 Billy Joe
  • 40 Ed Rutkowski
  • 42 Butch Byrd
  • 43 Joe Auer
  • 44 Elbert Dubenion
  • 45 Hagood Clarke
  • 46 Bo Roberson
  • 48 Pete Mills
  • 49 Floyd Hudlow
  • 50 Al Bemiller
  • 51 John Tracey
  • 52 Bill Laskey
  • 55 Paul Maguire
  • 56 Marty Schottenheimer
  • 58 Mike Stratton
  • 60 Dave Behrman
  • 64 Harry Jacobs
  • 66 Billy Shaw
  • 67 Joe O'Donnell
  • 70 Tom Sestak
  • 72 Ron McDole
  • 73 George Flint
  • 74 Tom Keating
  • 75 Dudley Meredith
  • 76 Henry Schmidt
  • 77 Stew Barber
  • 78 Jim Dunaway
  • 79 Dick Hudson
  • 80 Charley Ferguson
  • 81 Bill Groman
  • 82 Paul Costa
  • 84 Ernie Warlick
  • 85 Glenn Bass
  • 88 Tom Day
  • v
  • d
  • r
Los Angeles Chargers spillerstall i åpningssesongen 1960
Hovedtrener
Sid Gillman
  • v
  • d
  • r
Sesongledere i punt yards i NFL
  • 1939: Hall
  • 1940: Hall
  • 1941: White
  • 1942: McAdams
  • 1943: Baugh
  • 1944: Younce
  • 1945: Tinsley
  • 1946: McKay
  • 1947: Maley
  • 1948: Jacobs
  • 1949: Poillon
  • 1950: Burk
  • 1951: Gillom
  • 1952: Landry
  • 1953: Brady
  • 1954: McGee
  • 1955: Landry
  • 1956: Burk
  • 1957: Norton
  • 1958: Chandler
  • 1959: McGee
  • 1960: Green / Atkins
  • 1961: Norton / Atkins
  • 1962: Villaneuva / Fraser†
  • 1963: Villanueva / Maguire†
  • 1964: Richter / Wilson†
  • 1965: Lambert / Norton†
  • 1966: Green / Scarpitto†
  • 1967: Lothridge / Scarpitto†
  • 1968: Lothridge / Maguire†
  • 1969: Studstill / Maguire†
  • 1970: Van Heusen
  • 1971: B. Lee
  • 1972: Cockroft
  • 1973: Wilson
  • 1974: James
  • 1975: Blanchard
  • 1976: James
  • 1977: James
  • 1978: James
  • 1979: Jennings
  • 1980: Jennings
  • 1981: Parsons
  • 1982: Parsons
  • 1983: Stark
  • 1984: Arnold
  • 1985: Camarillo
  • 1986: Teltschik
  • 1987: Hatcher
  • 1988: Arnold
  • 1989: Wagner
  • 1990: Hansen
  • 1991: Barnhardt
  • 1992: Tuten
  • 1993: Tuten
  • 1994: Camarillo
  • 1995: Hansen
  • 1996: Horan
  • 1997: Maynard
  • 1998: Maynard
  • 1999: Gardocki
  • 2000: Gardocki
  • 2001: Sauerbrun
  • 2002: Sauerbrun
  • 2003: Lechler
  • 2004: Maynard
  • 2005: A. Lee
  • 2006: Baker
  • 2007: A. Lee
  • 2008: Lechler
  • 2009: Lechler
  • 2010: Jones
  • 2011: Colquitt
  • 2012: Zastudil
  • 2013: Anger
  • 2014: King
  • 2015: Hekker
  • 2016: Hekker
  • 2017: Lechler
  • 2018: A. Lee
  • 2019: Edwards
  • 2020: Mann
  • 2021: Johnston
  • 2022: Stonehouse
  • 2023: Morstead
†Viser ledere i American Football League (AFL) fra 1960 til 1969, som ble inkludert i NFLs statistikker etter sammenslåingen.
Oppslagsverk/autoritetsdata
Prabook